Totalt antall sidevisninger

mandag 10. oktober 2011

Rakel og de 10 nysgjerrige på vei til søppelfjellet..




Da Rakel kom hadde hun med seg 4 barnebarn og 2 journalister fra en Telemarksavis.
Når vi skulle være med henne til søppelfjellet (the smokey mountain), var vi alså 10 stykker som alle var like nysgjerrige på hvor det hele startet.
4 barnebarn, 2 journalister,1 misjonærkvinne og 3 studenter trasket ivrig etter den spreke 83-åringen, mens vi hørte henne fortelle om historien hun startet her.
På søppelberget møtte Rakel store menger mennesker som bodde der. Disse menneskene gjorde noe med Rakel, som vist nok skulle vise seg å være det første steget som en hjelpende kvinne.

Søppelfjellet i dag har forandret seg siden den gang Rakel var der først. Fjellet er ikke lenger en haug av gammelt skrot, det er blitt til et fjell, hvor jorden består av søppel som det etterhvert har vokst gress på.






Rakel fortalte oss hvordan det så ut her før, og vi følte fort hvordan hun hadde opplevd det.
Hun fortalte oss at vi var svært heldige som fikk være med henne OPP PÅ FJELLET, for DET hadde hun ikke gjort med gjester på mange år. Vi gikk med hjertet i halsen da denne 83-åringen marsjerte oppover det bratte fjellet..og vi var alle redde for hvordan det skulle gå nedover.Da vi anbefalte henne å bli båret ned, sa hun fort : Å nei nei, ingen skal bære meg!
En slik modig dame må man lete lenge etter!























Med litt samarbeid kom vi oss alle like trygt ned igjen.






Rakel besøkte også noen som hun har hjulpet fra søppelberget.
Når hun kom gående langs de fattige gatene, ropte mange " Hello mama Rachel".
Her bodde mangen som tidligere har bodd på søppelhaugen. Noen av dem har Rakel skaffet jobb,
slik at de klarer seg bedre i fremtiden.
Og de fleste av dem bor nå i et skur, i stede for på
en haug av søppel.















Denne kvinnen får fast økonomisk hjelp av Rakel. Hun bor nå i en slags leilighetsblokk i stede for på søppelfjellet.














Barna her nede liker svært godt å bli tatt bilder av
..de stiller seg frivillig foran kameraet og gjør seg kanskje ekstra kule


Her står journalisten og tar bilder, og du kan se hvordn de stiller seg opp.
Barna ropte "picture, picture"..og vill så gjerne at vi skulle ta mer bilder.


Janne fikk seg en ny venn. Denne jenta satte seg i fanget hennes, og forlangte et bilde.

Sarah ble omringet av barn som ville være med på bildet.



I dag er det svært varmt her, selv om det er overskyet. Vi har akkuratt spist pannekaker til middag, og venter på at vi skal begynne på seinvakt. Denne uken er Janne hos de gamle, Else hos de store jentene og Sarah hos de store guttene.
I morgen skal vi være med på feeding i Ereavon, her har vi ikke vert før, så det blir spennende.


3 kommentarer:

  1. FOR ei fantastiske dama(!!!) Og så spreke:)
    Hu inspirerer heilt enormt.
    Eg kan tenka meg at det var spesielt å endelig få møta Rakel, og å hørra historien til Håpets Havn heilt fra begynnelsen av...

    Sarah, eg får tårer i øynene av å sjå bilde av deg i lag med alle de herlige ungene:) Du er så god! Og jammen er de heldige som har deg, Janne og Else på besøk! For ein velsignelse...

    Eg sitte her å drømme tilbake til den tiden eg var i Filippinene. Eg ville så gjerne opplevd alt om igjen...:)

    NYT tiden dåkke har igjen der nede. Dåkke gjer ein fantastisk god jobb!!!
    Og må Gud velsigne dåkke rikelig...

    God klem fra kalde Norge:)

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. Koseleg å lesa om dokke.så godt at de endeleg fekk treffa Rakel. det er bara å ta av hatten for slike mennesker som er villige til å ofra seg så for andre.
    Det er alltid spenande å møta eldre med lang livserfaring. Dei har så mykje å læra videre. Spesielt til dokke som er så unge. Så ta til dokke all den visdom de kan få med i koffertane. Men husk å pakk det ut når de kjem heim.
    Så godt at de er friske å raske.
    Her heima er det surt å regn. Litt snø har kome i fjella, så vinteren er i anmarsj.
    Ei lita solstråle kom nettopp inn dørene, og vil sova sjå mormor og morfar. Då gløymer me alle plager og bare koser oss.
    Sånn er det med dei små. Dei sprer så fin en glede. Det opplever nok de kvar dag.
    Så håper me de får nokre fine lærerike dager framover. Kos til Sarah, frå mor di.

    SvarSlett